Hullene som må fylles

Et hull er ikke et alternativ

Måleverdier skal leveres. En verdi som mangler, enten fordi måleren ikke svarte eller fordi valideringen avviste den, kan ikke stå tom gjennom kjeden. Avregningen trenger et tall.

Da estimeres den. Det er andre steg i VEE, og det er ikke en nødløsning, det er en del av standarden.

Beregningen skjer i en kaskade på seks trinn, ut fra historiske mønstre. Kaskaden prøver det beste grunnlaget først og faller nedover: samme målepunkt tidligere, tilsvarende perioder, mønstre fra sammenlignbare punkter. Jo lenger ned i kaskaden en verdi er beregnet, jo svakere er grunnlaget.

Merkingen er viktigere enn beregningen

Her ligger det egentlige poenget, og det er lett å gå glipp av fordi beregningen er den morsomme delen.

En estimert verdi som ikke er merket som estimert, er verre enn ingen verdi. Den ser ut som en måling. Den summeres som en måling. Den blir sammenlignet med andre målinger. Og den dagen noen skal forklare et avvik, finnes det ingen måte å skille det som ble målt fra det som ble regnet ut.

Derfor er det sporbarheten som er kravet, ikke presisjonen. Kaskaden skal kunne fortelle hvilket trinn en verdi kom fra, slik at en estimert verdi alltid kan skilles fra en målt. Det er den egenskapen som gjør at tallet tåler å bli brukt.

En god estimeringsmotor er ikke den som treffer best. Det er den som er ærligst om hvor godt den traff.

Når tusen målere faller ut samtidig

Enkelthull er hverdagen. Masseutfall er noe annet, og det krever en egen regel.

Faller mange målere ut på samme tid, typisk ved et strømbrudd eller en kommunikasjonsfeil i et helt område, estimeres verdiene automatisk og merkes som estimert. Deretter løper det fem døgn på å få de reelle verdiene inn fra målerne. Kommer de, erstatter de estimatene. Kommer de ikke, står estimatet.

Fristen finnes fordi begge ytterpunkter er dårlige. Uten frist ville et estimat aldri bli endelig, og ingen kunne stole på at avregningen var ferdig. Med for kort frist ville ekte verdier som kom litt sent, aldri fått komme inn.

Et manglende tall og et kjent strømbrudd er ikke det samme

Denne detaljen er den beste i hele mekanismen, og den er verdt å forstå.

Melder innsamlingssystemet «strømutfall» i stedet for bare «manglende», settes verdien til endelig estimert med en gang, og femdøgnsfristen bortfaller.

Grunnen er enkel når man ser den: ved et strømbrudd finnes det ingen ekte verdi å vente på. Måleren har ikke en verdi den ikke fikk levert. Anlegget brukte ingenting, fordi det ikke var strøm. Å holde en frist åpen for data som per definisjon ikke kommer, er å late som om saken er uavklart.

Systemet oppfører seg altså ulikt avhengig av hvor mye det vet om årsaken, ikke bare om utfallet. Det er en høyere ambisjon enn de fleste datamodeller har, og den betaler seg i færre åpne saker.

Hva dette krever av innsamlingen

Poenget over har en konsekvens oppstrøms som er verdt å si høyt.

Skillet mellom «manglende» og «strømutfall» finnes bare hvis innsamlingssystemet faktisk sender det. Et HES som rapporterer alt fravær likt, gjør at hver eneste utfallssak må behandles som uavklart i fem døgn, selv der årsaken var kjent samme natt.

Det er et godt eksempel på hvordan kvalitet i en kjede ikke bestemmes i det siste leddet. Motoren kan bare være så presis som meldingene den får.

Der vi har bygget det

Kaskaden på seks trinn, femdøgnsfristen og skillet mellom «manglende» og «strømutfall» er hvordan SEFTA gjør det. Motoren merker hver verdi med hvilket trinn den kom fra, slik at en estimert verdi aldri kan forveksles med en målt lenger nede i kjeden.

Den er verifisert mot simulerte markedsgrensesnitt og ikke i produksjon hos en kunde ennå. Det er verdt å vite når du leser en beskrivelse som denne: mekanismen er bygget og prøvd, den har ikke stått gjennom tre vintre.