Definisjon
Runer er det germanske og norrøne alfabetet, utviklet rundt 200 e.Kr. og brukt gjennom folkevandringstiden, vikingtiden og inn i middelalderen i Skandinavia og andre germanske områder. Det eldre futharken (Elder Futhark) hadde 24 tegn; det yngre futharken (Younger Futhark), som dominerte i vikingtiden, ble forenklet til 16 tegn. Runene ble skåret inn i stein, tre, ben og metall - ikke skrevet med blekk - noe som preger de karakteristiske rette linjene uten kurver. Runeinnskrifter finnes over hele det norrøne kulturområdet, fra Norden til De britiske øyer og Russland. I Norge er det bevart over 1 700 runeinnskrifter. Runer hadde ikke bare praktisk funksjon (navn, eierskap, minner over avdøde) men ble også tillagt magisk og religiøs betydning. Ordet «rune» kommer av det norrøne «rún» - hemmelighet eller mysterie. Runene er uløselig knyttet til norrøn mytologi: Odin hengte seg ni dager i Yggdrasil for å vinne runenes visdom. For TvimenningGammelnorsk for «to bundet sammen» - en som løser en oppgave skulder ved skulder med en annen. er runer et symbol på dybde-kunnskap som vinnes gjennom erfaring og anstrengelse.